Problemet er ikke boken Hvite Striper, Sorte får

Det er lite nytt om Marius, det som var nytt er tilbakevist av hans advokater, Slottet og delvis politiet. De mener at boken er basert på rykter og halvsannheter. Om man tar bort fortellinger fra sannhetsvitnene gir boken uansett et troverdig bilde av både livsstilen og nettverket rundt Marius. Når boken beskriver det seksualiserte kvinnesynet i miljøet, hvordan kvinner omtales og behandles som objekter, står dette unektelig i kontekst til tiltalene mot Marius.

Gjennom boken blir det både gjennom Marius selv, og andre kriminelle, trukket linjer mellom opphav og avkom. Marius’ far Morten Borgs dommer for narkotikabeslag, vold og promillekjøring er beskrevet. Mette-Marits egne beskrivelser av et utagerende liv hvor hun overskred grenser blir omtalt. Samtidig har vi i mente Marius’ beryktede morfar Sven O. Høiby (død) og hans onkel Espen Høiby som er dømt for vold mot sin eks-samboer.

Selv om det ikke uttales direkte i boken blir spørsmålet om Marius Høibys rollemodeller reist. Boken reiser også, direkte gjennom sannhetsvitners kommentarer og indirekte gjennom historien om Marius’ oppvekst, spørsmål om hvilken oppdragelse foreldrene og stefar kronprins Haakon har gitt.

Det er forståelig at foreldre, Slottet og forsvarsadvokater vil beskytte Marius Borg Høiby, allikevel er det problematisk. Langt på vei fremstilles Marius som et offer for presse og bokens forfattere når de nevnte uttaler seg. Så enkelt er det ikke, flere forhold må tas med i ligningen. Kronprins Haakon valgte Mette-Marit, hun valgte ham og sammen valgte de å ta hennes sønn inn i et liv som stebarnebarn av Norges konge og offentlighetens interesse. Omstendighetene var kjent for dem. Det gikk ikke særlig bra for Marius, men her er det mange elementer som ikke kan relateres til pressen. De, som alle andre, må ta konsekvensene av egne valg. I motsetning til folk flest har de gjennom hele Marius oppvekst hatt tilgang til hjelpeapperat både her hjemme og i utlandet.