Stoltenbergs bok har mange ord, men lite nytt
Denne uken ble boken med tittel «På min vakt» publisert, den omhandler Jens' ti år som generalsekretær i NATO. Boken har lite å tilføre verdenshistorien, derimot forteller den mye om Jens selv. Men kanskje ikke på en måte som han hadde tiltenkt.
1. oktober 2025 | UTENRIKSPOLITIKK
Foto: Regjeringen.no, Torgeir Haugaard / Forsvaret
Det er ikke mye som ligner spenning i denne boken, det må i tilfelle være referat fra samtaler og møter med den amerikanske presidenten Donald Trump. For la oss slå det fast, boken er kjedelig, det har vært langt mer spennende å følge nyhetene i disse årene. I boken refereres det til samtaler med, og taler fra Trump hvor han formidler det samme som han formidler på TV. Stoltenberg var NATO-sjef fra 2014, Trump ble innsatt som president første gang i januar 2017 og satt til 2021 da Joe Biden overtok. Stoltenberg fortsatte som NATO-sjef til 2024 og var tilbake som finansminister i Norge omtrent samtidig som Trump ble president igjen i begynnelsen av dette året.
Det eneste som kanskje har nyhetsverdi i denne boken, er at Trump tidlig i sin første presidentperiode foreslo at dersom Norge ikke ville betale de 2 % av BNP som Trump krevde fra alle NATO-land, kunne det være et alternativ med et gradert medlemskap. Dette var for øvrig en idé Trump hadde som ikke nødvendigvis bare skulle gjelde Norge, men som han mente kunne være en god løsning for flere land. Det er dermed feil det som har fremkommet i noen medier de siste par dagene, at Trump ville sparke Norge ut av NATO.
Jens Stoltenberg beskriver hvordan det allerede fra 2014 var krav fra USA og president Obama om at medlemslandene måtte øke NATO-budsjettet til 2 % av BNP, det ble inngått en avtale om at dette skulle skje innen ti år. I dette bildet må vi ta med oss at det i 2014 ble anspent mellom Russland og Europa som følge av at Russland annekterte Krim-halvøya fra Ukraina. Faktisk kommer det frem at kravet fra USA om større bidrag fra medlemslandene gikk tilbake helt til da NATO ble etablert i 1949. Stoltenberg legger ikke skjul på at han som NATO-leder støttet kravet fra USA, utfordringen var å få de andre NATO-landene til å erkjenne det samme. Det er her Trumps metode skapte motstand, hans stil var direkte og krevende, langt fra vanlige diplomatiske spilleregler. Han benyttet enhver anledning til å påpeke at EU-landene måtte bidra mer. Han var spesielt irritert på Tyskland. Han truet med å trekke USA ut av NATO og det kom til konfrontasjoner hvor Stoltenberg beskriver hvordan han roet ned situasjonene som oppsto i større eller mindre grad på hvert NATO-toppmøte.
Stoltenberg holder seg til fakta og gir tilsynelatende nøkterne beskrivelser av det som skjedde. Som nevnt er det aller meste kjent via andre kanaler. Det som derimot er interessant, er hvordan Stoltenberg beskriver sin egen rolle og hvordan han tenker.
Jens skriver at han ikke forventet at Trump skulle bli valgt som president. Når det allikevel skjedde, instruerte han de ansatte i NATO til å omtale presidenten på respektfullt vis, han tillot ikke at det ble delt vitser om Trump. Hans holdning var at de ansatte var der for å vinne Trumps tillit. Jens gikk foran som et godt eksempel, han forteller at han roste Trump for å vinne hans tillit. Han lanserte blant annet begrepet «The Trump Effect», som skulle gi Trump æren for økte bidrag til NATO, til tross for at det var et langvarig krav fra NATO. En annen metode var at han i stedet for å presentere et lands bidragsøkning i prosent av BNP, oppga det som beløp da det høres mye mer ut enn i prosent. Metoder som ifølge Jens virket bra på Trump. Videre brukte Jens samme smiske-metode da han talte i ulike sammenhenger i USA eller ble intervjuet av amerikanske medier, han roste Trump til tross for at han var inneforstått med at det kunne irritere Demokratene og senere bidro til at Trump ble gjenvalgt.
En annen av Trumps kjepphester i første presidentperiode var gassrørledningene Nord Stream fra Russland til Tyskland. Den amerikanske presidenten kunne ikke slå seg til ro med at Europa på denne måten bidro til å finansiere Russland. Men medlemslandene i EU ville ikke gjøre endringer, noen mente handel med Russland gjorde Putin vennligstilt, andre mente det ville ha for store konsekvenser for egne land å kutte gassleveranser fra Russland. Stoltenberg skriver at Norge støttet Nord Stream fordi den etablerte infrastruktur som Norge kunne koble seg på for å selge mer gass til Europa. Det fremkommer i boken som om Stoltenberg forholdt seg nøytral som NATO-leder i denne saken.
Jens forteller om sin oppvekst og ungdom hjemme hos Karin og Thorvald, hvor sistnevnte var utenriksminister i to perioder og forsvarsminister i en (Arbeiderpartiet). For Jens var det så naturlig å omgås både politikere, diplomater og sågar russisk etterretning at han først et stykke inn i sin NATO-rolle forsto at det var spesielt.
Jens beskriver at han er konfliktsky, noe hans far skal ha gjort et poeng av som en god egenskap for en NATO-sjef. Verden trenger flere ledere som er konfliktsky, skal Thorvald ha sagt, og Jens omtaler det som om det er hans sterkeste egenskap. Hans dårligste egenskap, som skal være utålmodighet, skal ha fått god trening og blitt bedre i perioden som NATO-sjef. Han har lært seg å like å flikke på setninger på diplomatisk vis og tror nå at et komma kan forandre verden.
Han beskriver videre hvordan han har endret standpunkt om klasevåpen. Han beskriver at han ble lettet da USA sendte klasevåpen til Ukraina som følge av at militære lagre av andre våpen tømmes i NATO-landene. Dette til tross for at han i sin tid var den første som skrev under en erklæring om forbud mot klasevåpen, da som statsminister i Norge.
Også på andre områder har han endret seg i løpet av perioden, han verdsetter luksus etter å ha bodd i den flotte boligen med tre ansatte i Brussel. Han beskriver også hvordan det er å komme inn i historiske bygninger og rom, videre hvordan han opplever å holde taler der store statsledere har gjort det før ham. Han skriver hva de sa i sine taler og hva han sier i egne taler. Det er neppe tiltenkt at dette kan oppfattes som om han både er starstruck og ønsker å sette seg selv inn i rekken av store statsledere.
Jens er født i 1959 og beskriver at han gjennom sine foreldre og den kalde krigen har et forhold til 2. verdenskrig. Han beskriver også sitt forhold til Russland og Øst-Europa, noe han ønsker å dra nytte av som NATO-sjef. Men hans ønske om dialog med Russland møtte motstand. Som nevnt over annekterte Russland Krim det året Jens ble NATO-sjef. Få hadde tro på dialog, noen advarte mot det. Han overtalte allikevel til å gjøre et forsøk, til Trump sa han at det er mulig å ha en dialog med Putin, det hadde han god erfaring med fra sin tid som statsminister i Norge. Jens fikk tilstrekkelig støtte til å forsøke dialog med Russland, men det ble torpedert da han måtte utvise NATO-delegater fra Russland som CIA hadde avslørt som etterretnings-offiserer. Det hele endte med at Russland hentet hjem alle sine NATO-delegater, og dialogen opphørte. Putin på sin side latterliggjorde Jens og sa at han ikke hadde vært dement da han var statsminister i Norge. Det omtales ikke i boken hvilken skade det kan ha påført NATO å ha hatt russiske delegater i NATO i en tid hvor forholdet mellom Russland og NATO endret seg fra akseptabelt til anspent.
Jens beskriver i boken en rekke situasjoner hvor han unnlater å svare på direkte og ubehagelige spørsmål, enten fordi han ikke vil svare eller fordi han ikke kan svare. Dette både i forhold til statsledere og journalister. Det ville vært nærmest umulig for Jens å ikke nevne dette i boken ettersom han i motsatt fall kunne blitt anklaget for løgn. Når han legger ut et hendelsesforløp slik han gjør i denne boken, avslører han samtidig hva som faktisk skjedde. Noen av disse situasjonene ser ille ut, han unnlater å informere om faktiske forhold og svarer med bortforklaringer på direkte spørsmål. Han gjør faktisk det samme når han skal beskrive disse situasjonene i boken, han vrir dette til å være en god evne han har, å unnlate å svare på spørsmål.
Han beskriver også hvordan han har prioritert jobb fremfor familie og at dette har ført til at Ingrid, hans kone, har måttet endre sine karriereplaner underveis. Hver gang skal han ha solgt inn nye posisjoner som om det kun var for en periode. Feminist er han ikke, selv om han som norsk politiker liker å fremstille seg slik. Ingrid tar for øvrig del i Jens’ arbeid ved å omgås og besøke andre statsledere sosialt. Jens legger ikke skjul på at personlige relasjoner og sosialt samvær spiller en rolle i det politiske og diplomatiske arbeidet, noe han blant annet beskriver i forhold til å overbevise den tyrkiske presidenten Erdogan om å akseptere Sverige som medlem i NATO.
Gjennom boken drar Jens linjene fra der han i unge år startet med det sosialistiske prosjektet og troen på varig fred mellom øst og vest, hvor handel er et viktig bidrag. Han nevner også at Kina har klart det ingen trodde var mulig, at en kommuniststat kan utvikle markedsøkonomi og bli den mektigste handelspartneren på verdensmarkedet.
Det er imidlertid påfallende at Jens knapt nevner de to store driverne i den geopolitiske situasjonen, mineraler og Kina. Han nevner ikke hvor viktige og sentrale Ukrainas mineralressurser er for både EU, NATO, USA og Russland. De områdene Russland har okkupert i Ukraina er rike på kritiske mineraler som er avgjørende for våpenproduksjon. EU importerer ca. 80 % av behovet for mineralene fra Kina i mangel av mineralressurser på eget kontinent. Når det gjelder Kina, skriver Jens riktignok at de bidrar til krigen i Russland ved å levere teknologi og våpen, men han skriver ikke at de også leverer kritiske mineraler til Russland og sanksjonerer mineralleveranser til vestlige våpenproduksjon. Jens gir bare en kort redegjørelse for hvordan NATO har tatt innover seg trusselen fra Kina og at ulike programmer er iverksatt, men ikke på et nivå som virker betryggende.
Avslutningsvis skal vi gå tilbake til Jens’ første tid som NATO-sjef. Han var invitert til Det europeiske råd for å holde tale om forsvarssikkerhet, rådet samler EU-landenes stats- og regjeringssjefer. Jens sa til dem: «Ingen i denne forsamlingen har kjempet hardere for EU enn jeg.» Noen så spørrende ut, han fortsatte: «Norge er det eneste landet i verden som har klart å framforhandle en medlemsavtale med EU for så å stemme den ned, ikke bare én gang, men to. Begge ganger har jeg deltatt med iver og engasjement på den tapende siden.»
NATO og EU hadde ikke historie for samhandling da Jens ble NATO-sjef. Jens ble enig med EUs to toppledere, Jean-Claude Juncker og Donald Tusk, om å styrke samarbeidet. De skulle delta regelmessig på hverandres toppmøter og holde uformelle arbeidsmiddager. I Jens’ perioden ble forholdet mellom NATO og EU mye tettere, noe som også skapte friksjoner i EU. Noen land, som Frankrike, Tyskland og Italia, ønsket å bygge et alternativ til NATO, noe Jens frarådet fordi han anser at det ikke er mulig. Han skriver ikke hvorfor det ikke er mulig, men det er her tilgangen på kritiske mineraler kommer inn. Man kan stille seg spørsmål om hvorfor Jens ikke beskriver dette nærmere i boken, men det er nærliggende å trekke konklusjonen at det ville stå i veien for Jens’ egne ambisjoner.
Det er helt tydelig, både fra denne boken, Jens’ karrierevei og årelang relasjonsbygging med EU-ledere, at Jens har byttet sitt opprinnelige sosiale prosjekt ut med EU-prosjektet. Det ligger en grunnleggende tro på store internasjonale fellesskap og organisasjoner bak alt Jens gjør, dette må sees i sammenheng med Jens’ ambisjon om at Norge skal bli EU-medlem. At AP holder EU-debatten unna den norske befolkningen er ikke annet enn strategi, flertallet i Norge er fortsatt imot EU. Det få får med seg er at vi allerede er i full fart inn i EU via EØS-avtalen. Det kan være en stor tabbe at Norge ikke diskuterer andre alternativer på lik linje med Storbritannia, spesielt sett fra et sikkerhetsperspektiv.
Det siste og avgjørende støtet i EU-implementering kommer i denne stortingsperioden når AP-regjeringen har på dagsorden å innføre EUs mineralforordning CRMA, som vil gi EU råderett over verdifulle kritiske mineraler på norsk jord. Trump vil ha både mineral- og våpenavtale med Norge. Jens’ og Støres EU-ambisjoner er den egentlige årsaken til at Norge ikke har inngått tollavtale med USA slik at vi kan oppnå militær sikkerhet uavhengig av NATO. Les mer om mineralsituasjonen her.
Jens er ingen visjonær politiker og har på den måten ingen betydning for geopolitikken og historien, han er heller et verktøy for sterke ledere som viser vei. Allikevel kan Stoltenberg ende opp som leder i EU. Ideelt sett burde det bli et problem for Jens at han gjennom denne boken har avslørt dobbeltmoral på mange områder. Jens er en mann som sier det han må for å oppnå det han vil, og han mener han er berettiget til å gjøre det.
Boken forklarer langt på vei hvorfor Stoltenberg kom tilbake til Norge som finansminister. Han må holde seg selv relevant og i nær relasjon til EU-ledere for å oppnå sin personlige ambisjon. Hans tilhengere bør sterkt vurdere om Jens virkelig drar Norge i en sikker retning på den måten de egentlig tror.
Selv har Jens altså høye tanker om seg selv, han er fornøyd med egen strategi og mener at han holdt NATO sammen. Han skriver sågar at NATO er sterkere da han dro enn da han overtok. Mange vil være uenige selv om europeiske land har økt både forsvarsbudsjetter og våpenproduksjon, noe som egentlig er USAs ære.
At boken blir publisert samme uke som NRK sender en dokumentar i tre deler om Stoltenberg og NATO, er ikke en tilfeldig. Det hele fremstår som profiliering av Jens Stoltenberg.
KILDER
Gyldendal
På min vakt
utforsk kategorier Innhold på Samfunn og Politikk er basert på pålitelige kilder og faktiske hendelser, og gir et nyhetsorientert perspektiv ment for debatt. For tilgang til artikkelforfatter og tilhørende debatt kreves medlemskap på Hudd.
Informasjon om medlemskap >