Det sosialøkonomiske regnskapet som ikke er utført

Staten bruker 1,43 millioner kroner på å få én voksen flyktning gjennom de første seks årene. I samme periode sender flyktningen hjem mellom 20 000 og 27 000 kroner per år.

Eurostat-tallene antyder at EØS-arbeidsinnvandreren sender hjem anslagsvis 100 000 kroner per år, fire til fem ganger mer enn flyktningen. Det er et grovt estimat med forbehold, men retningen er dokumentert.

Flyktningen som er i arbeid er en fullverdig forbruker i norsk økonomi. All disponibel inntekt brukes i Norge — mat, husleie, klær, transport, barnehage. Pengene sirkulerer i lokalt næringsliv og bidrar til norsk BNP, men ingen har beregnet hvor mye.

Mange arbeidsinnvandrere bor midlertidig, forbruker mindre lokalt og sender en større andel av inntekten ut av landet. Det arbeidsinnvandreren sender hjem, brukes ikke i Norge. Hva dette tapet betyr for norsk næringsliv og BNP er ikke beregnet.

Sosial dumping presser ned lønningene i bygg, anlegg og renhold, de bransjene der flyktninger oftest søker sitt første fotfeste i norsk arbeidsliv. Staten bruker 17 milliarder kroner per år på å integrere flyktninger inn i et arbeidsmarked som samtidig undergraves av billig utenlandsk arbeidskraft.

Skatteinntekter er ikke vurdert i denne analysen ettersom alle betaler skatt i Norge uavhengig av hvor inntekten kommer fra, kostnader til velferdsordningene er allerede inkludert i regnestykket. Det er likevel verdt å merke seg at lavere lønninger som følge av sosial dumping påvirker skatteinntektene negativt.

Sosial dumping har en tilleggseffekt som sjelden diskuteres. Professor Roberto Iacono ved NTNU har forsket på arbeidsinsentivprinsippet, at det alltid skal lønne seg økonomisk å jobbe fremfor å motta trygd. Hans forskning viser at når lønningene presses ned mot trygdenivå, velger mange trygd fremfor arbeid. Sosial dumping undergraver dermed ikke bare lønnsnivået i utsatte bransjer, det kan også øke trygdeutgiftene.

Dessverre mangler det en lang rekke tall som er relevante for saken, vi må ta utgangspunkt i det vi har funnet. Ser vi på tallene vi har funnet, tegner det seg allikevel et klart bilde ingen offentlig utredning har satt ord på. Staten bruker 17 milliarder kroner per år på integrering. EØS-arbeidsinnvandrere sender anslagsvis 30 milliarder kroner ut av landet hvert år. Lønnspresset fra sosial dumping koster norske arbeidstakere i de berørte bransjene anslagsvis 44 milliarder kroner per år i tapte lønnsutbetalinger. Med multiplikatoreffekt kan det samlede tapet for norsk BNP være i størrelsesorden 60 til 70 milliarder kroner per år.

Legger man tallene sammen, 17 milliarder i integreringskostnader, 30 milliarder i kapital som forlater landet og 44 milliarder i tapte lønnsutbetalinger — får man et grovt estimat på rundt 91 milliarder kroner per år. Tallene overlapper delvis og må tolkes med forsiktighet, men det er som nevnt mange kostnader vi ikke kjenner.

Til tross for at dette bare er et estimat indikerer det svært store økonomiske konsekvenser som regjeringen ikke redegjør for. 91 milliarder kroner i året tilsvarer integreringskostnadene for over 63 000 flyktninger, de siste 10 årene har Norge i snitt tatt i mot 14 500 per år.

Ignorerer sosialøkonomiske sammenhenger

SSB gjennomfører analyser på oppdrag fra departementene, det vil si regjeringen. Hullene i forskningen gjenspeiler derfor hvilke spørsmål som er bestilt og hvilke som ikke er det. Vi har tall på hva flyktninger koster. Vi har tall på sosial dumping i enkeltbransjer. Vi har tall på pengeoverføringer fra flyktninggrupper. Men vi mangler mange tall og har ikke et samlet regnestykke som ser arbeidsinnvandringen og flyktningmottaket i sammenheng.

Flyktningmottak er et humanitært prosjekt. Arbeidsinnvandring er solgt inn som et markedsøkonomisk prosjekt for næringslivet, men fremstår etter denne gjennomgangen som et sosialt prosjekt for lavtlønte EØS-borgere. Det markedsøkonomiske prosjektet knyttet til EUs indre marked er et stort interessant tema som er verd sin egen artikkel.

Problematikken ligger i at norske myndigheter ikke kalkulerer sosialøkonomien for innvandring på tvers av de ulike prosjektene. De politiske partier tar ikke tak i denne problemstillingen, antageligvis fordi svaret ville utfordre både EØS-avtalen og norsk innvandringspolitikk.

Demokratiske prinsipper

Et fungerende demokrati forutsetter at befolkningen har innsyn. Det foreligger ikke et sosialøkonomisk regnestykke som angir svake og sterke sider ved flyktningmottak og arbeidsinnvandring. Vi vet at vi trenger arbeidere, men ikke hvordan den arbeidsinnvandring faktisk tjener samfunnet og påvirker det humanitære prosjektet. Dessverre handler norsk innvandringsdebatt om kultur, etnisk opphav og religion, ikke det totale bildet. Dette er et etisk og demokratisk ansvar som norske politikere ikke tar.

Er det kanskje slik at en oppriktig og nyttig innvandringsdebatt krever at vi skiller mellom det humanitære prosjektet, det sosiale prosjektet og det markedsøkonomiske prosjektet?