Politikere skaffer seg posisjon og gevinst gjennom bidragsmidler

Avsløringene som har kommet i kjølvannet av Epstein-filene avdekker en alvorlig systemsvikt, noe som har blitt synliggjort gjennom nettverket til profiler som Thorbjørn Jagland. Denne systemsvikten har blitt bygget av politikere som ønsker å fremme egen karriere. I dagens politiske landskap handler politiske ambisjoner mer om personlig gevinst og makt, enn idealisme. Norge er et lite land, for å utvide karrieremulighetene ser norske politikere mot utlandet; europeiske eller internasjonale stillinger. I kjølvannet av dette har det dannet seg et tverrpolitisk karrieresystem på Stortinget som er basert på norske bidragsmidler. Noen ønsker å nedgradere betydningen av dette ved å omtale det som ukultur, mens det i realiteten er et innarbeidet politisk karrieresystem bygget på skattepenger.

De siste tyve årene har norsk bistand (subsidier og overføringer til ideelle organisasjoner og utland) nesten doblet seg, i 2023 var det samlede beløpet 250 milliarder kroner, noe som utgjør mer enn halvparten av innbetalt skatt på arbeid og kapital (ref. Landet som ble for rikt/Martin Beck Holte). Dette samtidig som det har blitt flere fattige barn og dårligere eldreomsorg, for å nevne noen av flere reduksjoner i velferdstjenester.

Våre statsministere, og statsråder, har i årevis hevdet at bistand er en moralsk forpliktelse Norge har, videre hevder de at det er avgjørende for vårt lille land å ha nære diplomatiske relasjoner i utlandet. Uttrykket "nære diplomatiske relasjoner" er et begrep som politikerne har etablert som del av systemsvikten. Vi ser nå resultatet av manipuleringen velgerne er blitt utsatt for; moralsk forpliktelse til bistand er noe skattebetalerne skal vise slik at politikere gjennom egen sviktende moral kan tilsidesette norske interesser til fordel for egen personlige gevinst. Det er her viktig å huske at Norge som demokrati skal inngå handels- og samarbeidsavtaler gjennom diplomatiske forhandlinger som utføres av det statlige forvaltningsorganet som har fagansvaret. "Nære diplomatiske relasjoner" gjør forhandlinger personavhengige, noe som er helt uhørt i et demokrati. Men det lyder både fint og trygt når Støre og Stoltenberg predikerer at nære diplomatiske relasjoner er særs viktig i geopolitisk uro og bruker det som et argument for en nærmere tilknytning til EU; dette til tross for at Norges befolkning har sagt nei til EU to ganger. Denne manglende forankring i demokratiet burde bekymre også EU-tilhengere. I ettertiden vil dette bli vurdert annerledes enn det blir i samtiden.