Alle gjenkjenner polarisering, men få erkjenner sin egen

Polariseringens eksistens og konsekvens

USA illustrerer hvordan politisk polarisering kan eksistere over lang tid uten at konsekvensene fullt ut erkjennes før de allerede har materialisert seg. Til tross for vedvarende og dype skillelinjer i velgernes vurdering av Trump, har disse vært stabile snarere enn korrigerende. Polariseringen var synlig, men dens betydning for styring, institusjoner og politisk tillit ble i stor grad først erkjent etter at skadevirkningene var blitt strukturelle.

Når konsekvensene av polarisering først blir synlige, er det sjelden fordi de oppstår plutselig. Oftere skyldes det at de over tid har fått utvikle seg uten tilstrekkelig motstand eller korrigering. I dette mellomrommet – mellom det som er synlig og det som faktisk erkjennes – spiller både pressen og det enkelte individ en avgjørende rolle.

I denne sammenhengen får både pressen og det enkelte individ et særlig ansvar. Mediene spiller en sentral rolle i å definere hvilke former for polarisering som synliggjøres, problematiseres eller normaliseres, og hvilke som forblir uuttalte. Samtidig kan ikke ansvaret reduseres til redaksjonelle valg alene. Hver enkelt deltaker i den offentlige samtalen bidrar, bevisst eller ubevisst, til å forsterke eller dempe polariseringen gjennom egne vurderinger, delinger og posisjoneringer. Når polarisering først forstås som noe bare «de andre» driver med, fraskrives også dette ansvaret. Forholdet mellom medienes rolle og kollektive feiloppfatninger utdypes nærmere i et eget innlegg, les mer her.

En nødvendig start er derfor ikke å peke ut hvem som polariserer mest, men å spørre hvilke former for polarisering man selv bidrar til å normalisere, akseptere eller overse.