Ensidig pressedekning øker krigsfaren
På fagspråket kalles det kollektiv feiloppfatning og har ført til kriger før. Nå står vi midt oppi det og få gjenkjenner det.
17. januar 2026 | SAMFUNN
Bilde: KI/S&P
Kollektiv misoppfatning
Vi er midt inne i det som på faglig vis omtales som kollektiv feiloppfatning og som i verste fall kan føre til krig. Det har skjedd før og det kan skje nå. Vi skal komme tilbake til den faglige siden av dette, men la oss først beskrive dagens situasjon.
Fra nøytral rapportering til meningsbærende journalistikk
Norske massemedier gjengir for det aller meste faktiske hendelser på en korrekt måte, selv om vi stadig større grad ser at journalister og reportere ikke bare rapporterer hva som faktisk har skjedd, men også kommenterer på hendelsene. Det fører journalistikken bort fra å være nøytral til å være meningsbærende. Videre har bruken av "ekspert-kommentatorer" eksplodert de siste par årene, ofte på en måte hvor "ekspertens" fremstilling får stå uimotsagt. En ekspert-uttalelse kan selvfølgelig være faglig dokumentert, men en analyse eller en vurdering er uansett en meningsbærende kommentar. Vi skal se nærmere på hvordan dette fører Norge i større fare.
Mediene benytter ofte pensjonerte "eksperter", det kan være pensjonerte fagpersoner, politikere og diplomater. Videre benyttes aktive politikere, personer med verv i organisasjoner og politiske rådgivere. De sistnevnte kan enten være ansatt i den aktuelle nyhetsredaksjonen, være tilknyttet politiske partier, kommunikasjonbyråer eller tankesmier. Ingen av de nevnte representerer objektivitet. De egentlige ekspertene er det færre av; de som faktisk står i en relevant fagstilling og gir faglig dokumenterte uttalelser, som professorer etc.
Fremstilte narrativer i mediedekningen den siste uken
Tirsdag denne uken hadde NRK Dagsnytt 18 en sak om Grønland hvor det ble diskutert i hvilken grad USA og Donald Trump faktisk kan overta øya, på fredelig eller på militært vis. En tidligere Stortingspolitiker fra Høyre var en av debattantene, han uttalte at det er svært usannsynlig at USA overtar øya på fredelig vis og at det er usannsynlig at USA kommer til å bruke militærmakt, han hevdet at det ikke kommer til å skje. Dette er et meningsytringer vi har hørt fra svært mange ekspertkommentatorer det siste året, vi har hørt uttalelser som; – det er ikke mulig, – det kommer ikke til å skje, – NATO kommer til å forhindre det, – Danmark og EU kommer til å forhindre det, – Kongressen i USA kommer ikke til å tillate det, – det KAN ikke skje. I alt for mange tilfeller får disse uttalelsene stå uimotsagt, men pressens samfunnsoppgave er å innhente kommentarer som også representerer et motsatt syn.
Fredag benyttet TV2 en rådgiver fra en tankesmie og en pensjonert diplomat som "ekspert-kommentatorer" i forbindelse med at fredsprisvinner Machado ga sin fredspris-medalje til Donald Trump. Nobelkomiteens utnevnelse av Machado ble forsvart og uttalelsene fikk stå uimotsagt. Rådgiveren fra tankesmien uttalte videre at Donald Trump er en narsissist, at Trump er uforutsigbar og at han ikke bryr seg om det er demokrat eller diktatur i Venezuela. Det er mulig at noe av dette kan vise seg å være riktig, men denne kommentatoren har ingen faktisk dokumentasjon som kan bekrefte det han sier. Han er ikke psykiater og burde absolutt ikke stille psykiatriske diagnoser. Videre er det slik at faktiske hendelser viser at Donald Trump ikke er uforutsigbar, Trump forteller hva han har tenkt å gjøre og han gjør det, la oss nevne at han varslet toll og gjennomførte det, han varslet at Maduro hadde kort tid igjen og gikk til aksjon. Det er alt for tidlig å konkludere om den amerikanske presidenten bryr seg om demokrati i Venezuela, metodene er oppsiktsvekkende, men vi vet ikke enda om det blir demokrati i Venezuela. Denne rådgiveren har fått betydelig sendetid på både NRK og TV2 de siste par årene, i de aller fleste tilfellene får hans "ekspert-kommentarer" stå uimotsagt til tross for at historien nå viser at denne "eksperten" har tatt feil flere ganger.
Samfunn og Politikk vil trekke frem to ekspertkommentatorer som gir virkelighetsnære og realistiske kommentarer; Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, og Tom Røseth, hovedlærer i etterretning ved Forsvarets stabsskole.
Medieansvar, redaktøransvar og politisk ansvar
De aktuelle ekspertene navngis ikke i dette innlegget, men det er lenket til de nevnte sendingene fra NRK og TV2 nederst. Samfunn og Politikk ønsker ikke å henge disse ut, det er mediene selv som er ansvarlige for denne situasjonen. Norske medier har både en ukritisk bruk av ekspertkommentarer og de svikter sin samfunnsoppgave når de ikke innhenter eksperter som representerer ulike syn (Vær varsom-plakaten pkt. 1.2).
Kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen i NRK og Olav T. Sandnes i TV2 er ansvarlige for denne situasjonen. Jeg vil også trekke frem Nettavisens avtroppende redaktør Gunnar Stavrum, Aftenpostens redaktør Trine Eilertsen og VGs redaktør Gard Steiro. Politikerne som er ansvarlige for den kollektive feiloppfatningen er først og fremst statsminister Jonas Gahr Støre, utenriksminister Espen Barth Eide, finansminister Jens Stoltenberg og næringsminister Cecilie Myrseth. Men det er langt på vei riktig å si at alle politikere og medier som ensidig hevder at Norge er tryggere nærmere EU bidrar til den kollektive feiloppfatningen.
Konsekvenser for demokratiet og Norges sikkerhet
La oss nå se på hvordan dette fører Norge inn i større fare. I et demokrati har folket rett til innsyn og innflytelse. Når vi får en ensidig fremstilling av faktiske hendelser blir vi forledet til å tro på et narrativ som kanskje ikke er reelt. Dette påvirker både hvordan befolkningen kollektivt sett oppfatter en situasjon og hvordan man influerer situasjonen. Det siste året har de ledende aktørene i norsk presse undergravd den reelle faren Norge står i, den amerikanske presidentens handlinger har satt Norge i svært utsatt posisjon hvor Russland og Kina er en større trussel enn de var tidligere og hvor vi i tillegg har en ny potensiell trussel fra USA. Som om ikke dette var nok, har norsk presse ukritisk formidlet politikernes narrativ om at Europa har forsvarevne. Det er etter hvert godt dokumentert fra flere offentlige kilder at det kun er nok mineralressurser på det europeiske kontinentet til kortvarig krigføring, les mer om dette i lenkede artikler nederst.
Kollektiv feiloppfatning er særlig farlig fordi den hindrer at realistiske mottiltak, strategier og politiske valg blir identifisert, vurdert og iverksatt i tide. Som følge kan en konflikt som kunne vært avverget, eskalere og ende i krig.
Forskning på kollektiv feiloppfatning i medier og politikk
Forskning viser at kollektiv feiloppfatning som regel ikke oppstår fordi mediene rapporterer feil fakta, men på grunn av hvordan informasjon velges ut, vektlegges og forklares. Faglig beskrives dette blant annet som agenda-setting (hva publikum oppfatter som viktig), innramming eller framing (hvordan hendelser tolkes), og indeksering (at mediedebatten i stor grad følger synet til politiske og institusjonelle eliter). Når de samme ekspertene og vurderingene dominerer over tid, kan dette føre til det forskningen kaller informasjonskaskader, hvor tidlige tolkninger fester seg og forsterkes, og pluralistisk ignoranse, der mange privat er i tvil, men tror at «alle andre» er enige. Forskning innen internasjonal politikk viser at slike kollektive feiloppfatninger kan føre til alvorlige feilvurderinger og økt sikkerhetsrisiko, også i demokratiske samfunn med frie medier.
Historiske eksempler på kollektiv feiloppfatning med alvorlig konsenvenser
Historien viser flere tydelige eksempler på kollektiv feiloppfatning med alvorlige konsekvenser, la oss se på noen. Før første verdenskrig i 1914 var det bred politisk og mediemessig enighet i Europa om at en storkrig ville bli kortvarig, noe som viste seg å være en grov feilvurdering. I 1938 skapte München-avtalen en utbredt oppfatning i Storbritannia og Frankrike om at ettergivenhet overfor Hitler hadde sikret fred, basert på feilaktige antakelser om motpartens intensjoner. Under Vietnamkrigen på 1960-tallet ble offentligheten i stor grad presentert for et bilde av fremgang som sto i kontrast til interne vurderinger, noe forskning senere har forklart med tett kobling mellom politiske eliter og mediedekning. I forkant av Irak-krigen i 2003 var det bred offentlig tro på at Irak disponerte masseødeleggelsesvåpen, en oppfatning som ble formidlet som nærmest sikker til tross for svak dokumentasjon. Disse eksemplene viser at kollektiv feiloppfatning kan oppstå og vedvare også i samfunn med frie medier, når dominerende narrativer ikke utfordres tilstrekkelig.
Dette innlegget er skrevet som informasjon for samtiden og som dokumentasjon for ettertiden.
KILDER
Janne Haaland Matlary
HjemmesidePressens Faglige Utvalg
Vær varsom-plakatenMcCombs & Shaw
Agenda-setting: a foundational study on how news media influence what the public perceives as importantEntman
Framing: a key article explaining how media framing shapes interpretation of eventsBikhchandani, Hirshleifer & Welch
Informational cascades: how early interpretations can spread and become self-reinforcingPrentice & Miller
Pluralistic ignorance: when many individuals privately doubt a dominant view but assume others accept itJervis
Misperception in international politics: klassisk analyse av feilvurderinger før krigThe Guardian
Iraq war and weapons of mass destruction: gjennomgang av feilaktige premisser før 2003BBC
Munich Agreement explained: historisk bakgrunn og ettertidens vurderingThe National Archives (UK)
Britain and the outbreak of the First World War
utforsk kategorier Innhold på Samfunn og Politikk er basert på pålitelige kilder og faktiske hendelser, og gir et nyhetsorientert perspektiv ment for debatt. For tilgang til artikkelforfatter og tilhørende debatt kreves medlemskap på Hudd.
Informasjon om medlemskap >