Kallas avslører EU-strategi med flere logiske brister
Den Europeiske Unions strategi for et sterkere og uavhengig Europa er basert på tvilsomme forutsetninger, derav kommer behovet for å innskrenke veto-retten.
29. januar 2026 | UTENRIKSPOLITIKK
Image of Kaja Kallas, official EU source
Kaja Kallas’ tale
I går holdt Kaja Kallas en tale på European Defence Agency Annual Conference 2026. Kallas er EUs visepresident for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Talen har i stor grad blitt oppfattet som strategisk viktig for EUs fremtid, særlig fordi hun argumenterte for å erstatte medlemsstatenes vetorett med kvalifisert flertall.
Før vi går nærmere inn på dette forslaget, er det imidlertid verdt å se nærmere på noen svært viktige – og mer oversette – uttalelser i talen. Disse setter rammene for EUs offisielle politiske kontekst, som ikke har vært bredt kommunisert eller oppfattet i befolkningen.
EUs offisielle trusselbilde
Kallas sa at:
det har blitt smertefullt klart at Russland vil forbli en stor sikkerhetstrussel på lang sikt
Midtøsten vil forbli fullstendig uforutsigbart
Kina vil forbli en langsiktig utfordring; landet utgjør en risiko for Europas økonomiske modell, truer land i Øst- og Sør-Kinahavet og støtter Russlands krig mot Ukraina. I denne sammenhengen er Kina ikke alene: slik president Zelenskyj understreket i Davos i forrige uke, kan Russland bare fortsette å bygge våpen og betale for dem takket være import av kritiske komponenter og fortsatt oljesalg. Dersom vi vil stanse krigen, må vi kutte Russland av fra begge deler.
EU ønsker sterke transatlantiske bånd; USA vil forbli Europas partner og allierte
ingen stormakt i historien har outsourcet sin egen overlevelse og overlevd
risikoen for en verden der «den sterkestes rett» gjelder
Hun advarte også om at Europa nærmer seg det hun beskrev som den siste og farlige alarmen, et punkt der det vil få konsekvenser. Før denne alarmen går, argumenterte hun for at Europa må tilføre tempo i sine tiltak, først og fremst innen forsvar: behovet for å utvikle evner til å avskrekke og forsvare.
Fire prioriterte handlingsområder
Kallas skisserte deretter fire områder der Europa må handle raskt.
1. Forsvar
Det første og viktigste området er forsvar. Europa trenger de kapasitetene som kreves for å avskrekke og forsvare.
Kallas hevdet at diagnosen er velkjent: det mangler komplementaritet i Europas militære kapasiteter, og europeiske land er fortsatt for sterkt fokusert på nasjonale interesser til å håndtere fragmenteringen på en alvorlig måte. Fragmentering, sa hun, gjør Europa langsomt og svakt. Det som trengs, er et kulturskifte – bort fra å tenke som nasjoner og mot å handle samlet som europeere – på tvers av hele spekteret av forsvarsaktiviteter, inkludert investeringer, utvikling, anskaffelser, vedlikehold og trening.
Selv om forsvarsutgiftene øker, påpekte hun at Europa fortsatt mangler en rekke strategiske kapasiteter som ofte er for kostbare og komplekse til at enkeltland kan utvikle dem alene. Europa må derfor sette sine militære styrker i en posisjon av styrke. Som hun uttrykte det kort: Europa må kunne vinne kampen i kveld og være klare for morgendagen.
Samtidig erkjente hun at selv om det er gjort fremskritt, innebærer det å håndtere kapasitetsmangler også å stille noen vanskelige spørsmål – blant annet hvilken geopolitisk rolle Europa og EU faktisk ønsker å spille.
2. Forsvarsindustri
Det andre prioriterte området er forsvarsindustrien. Her mente Kallas at det allerede skjer mye, og at forutsetningene for at industrien skal kunne blomstre er i ferd med å komme på plass.
Samtidig understreket hun at Europa først og fremst må tette sine egne kapasitetsgap. Parallelt står EU overfor en annen stor oppgave: å opprettholde støtten til Ukraina, inkludert en forpliktelse på 60 milliarder euro.
3. Partnerskap
Det tredje prioriterte området er partnerskap, først og fremst NATO. Kallas anerkjente de politiske problemene som tidligere har begrenset samarbeidet, men argumenterte for at NATO må bli mer europeisk for å opprettholde sin styrke – og at dette forutsetter at Europa selv handler.
Europeiske tiltak må, ifølge henne, samordnes bedre med NATO for å utfylle hverandre, og for å vise hvordan en tydelig europeisk pilar tilfører verdi gjennom større byrdefordeling og økt militær styrke på det europeiske kontinentet.
Utover NATO påpekte hun at bilaterale partnerskap i økende grad blir et verdifullt verktøy, ikke bare innen sikkerhet og forsvar, men også i bredere utenrikspolitiske spørsmål. Land verden over søker å diversifisere sine partnerskap for å håndtere økt risiko. EU har nå ni spesifikke sikkerhets- og forsvarspartnerskap, hvorav det siste nylig ble inngått med India.
4. Beslutningstaking
Det fjerde prioriterte området gjelder politisk og militær beslutningstaking. Europa trenger, ifølge Kallas, beslutningsstrukturer som er bedre tilpasset formålet og mer responsive i møte med den akutte situasjonen.
Hun var tydelig på at Europa kan være langsomt, og at det ikke kan være slik at ett lands veto bestemmer politikken for alle andre. Prosedyrene må derfor bli mer effektive. I denne sammenhengen argumenterte hun for at Europa også må våge å vurdere det hun kalte «Q-ordet» – en gradvis utvidelse av bruken av kvalifisert flertall i felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Logiske brister
India og finansiering av Russlands krig i Ukraina
Kallas understreket at Russlands evne til å opprettholde krigføringen er avhengig av fortsatte oljeinntekter, og at det er avgjørende å kutte disse finansielle strømningene dersom krigen skal stanses. Likevel trakk hun i samme tale frem EUs voksende nettverk av sikkerhets- og forsvarspartnerskap, inkludert inngåelsen av et nytt partnerskap med India. Dette er påfallende gitt Indias rolle som en av de største kundene av russisk olje, og sentral inntektskilde for Moskva, etter innføringen av vestlige sanksjoner. Her kan det nevnes at Donald Trump i høst la press på EU til å sanksjonere India, les mer her. Spørsmålet som reiser seg handler ikke om intensjon, men om sammenheng: hvordan EU forener målet om å kutte Russlands krigsfinansiering med tettere strategisk samarbeid med land som bidrar til å opprettholde den.
Ambisjoner versus materiell virkelighet
Ambisjonsnivået for opprustning står i sterk kontrast til realitetene i forsyningskjedene. Kallas etterlyste rask styrking av Europas militære kapasiteter, økt forsvarsproduksjon og evnen til langvarig innsats for Ukraina. Samtidig nevner hun ikke Europas strukturelle avhengighet av eksterne leverandører av kritiske råmaterialer. EU er i overveldende grad avhengig av import av kritiske mineraler og sjeldne jordarter som er avgjørende for moderne våpensystemer, forsvarsindustri og høyteknologisk produksjon. Kina dominerer disse verdikjedene, mens Europas egen utvinning og foredling utgjør en marginal andel. Omfanget av råvareinnsats som kreves for å opprettholde høyintensiv produksjon av militært materiell og våpen er betydelig, denne begrensningen er i stor grad fraværende i rammeverket Kalla skisserer. Samtidig som EU erkjenner Kina som en trussel, er de samtidig helt avhengige av råvarer fra et land som tross alt er et diktatur. Les mer om EUs prekære mineral-mangel her.
Et felles trusselbilde, men manglende politisk enighet
Samtidig som Kalla beskriver de eksterne utfordringene EU står overfor, erkjenner hun at Europa forblir dypt fragmentert og tregt. Denne bristen har ikke oppstått i et vakuum. Donald Trumps retur til Det hvite hus har ført til at den amerikanske administrasjonen prioriterer bilaterale løsninger fremfor multilateralt samarbeid. Når Kalla varsler at EU må innskrenke den nasjonale vetoretten bidrar dette til å forsterke de indre spenningene, dette vil gi energi til konservative krefter som dyrker nasjonal suverenitet og proteksjonisme. Dette kan tjene Trump og visjonene i USAs nasjonale sikkerhetsstrategien mer enn EU. Les mer om den amerikanske strategien her.
NATO, artikkel 5 og strategisk usikkerhet
Kallas fremhever NATO som Europas viktigste allianse, og legger implisitt Europas sikkerhetsarkitektur til grunn på antakelsen om at artikkel 5 fortsatt er fullt ut troverdig. Dette til tross for at Donald Trump ikke ensbetydende har bekreftet en ubetinget forpliktelse fra USA til å komme NATO-allierte til unnsetning. Derimot har amerikansk retorikk i tiltagende grad antydet at responsen på et angrep kan avhenge av andre kriterier enn byrdefordeling, det kan også avhenge av hvilket land som rammes, landets bilaterale forhold til Washington og politiske lojalitet til den amerikanske strategien. EUs strategi derimot, er utformet for å fungere innenfor det eksisterende transatlantiske rammeverket, snarere enn å styrke eller fornye det i en form som tilfredsstiller USA. Dermed stiller dette seg i sterk kontrast til EU-narrativet som er bygget på avskrekking, kollektiv sikkerhet og garantert alliert støtte.
Strategisk autonomi og forskyvning av avhengighet
En ytterligere selv-motsigelse ligger i hvordan strategisk selvstendighet fremstilles. Samtidig som talen understreker behovet for å bli mindre avhengig av andre, peker de praktiske tiltakene mindre i retning av selvforsyning enn av en omfordeling av eksterne avhengigheter. På grunn av akutt mangel på ressurser, kapasiteter og industrielle innsatsfaktorer er EU nødt til å utvide samarbeidet med tredjeland utover USA. I en konflikt vil eksterne forsyningslinjer bli avbrutt eller sterkt forstyrret av fienden. Samtidig har USA fortsatt avgjørende innflytelse over sentrale strategiske regioner, inkludert Midtøsten, som er kritisk for globale energistrømmer og logistikk. Å flytte avhengighet reduserer eksponeringen mot én enkelt aktør, men innebærer ikke reell strategisk autonomi.
En skjør strategisk forutsetning
Til slutt til den åpenbare bristen i EUs strategi. Både nåværende NATO-sjef Mark Rutte og tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg har vært tydelige på at Europa kan styrke sine forsvarsevner, men ikke bli reelt autonomt, les mer her. EUs forsvarsambisjoner er derfor ment å være komplementære til, ikke erstatninger for NATO og USA. Samtidig hviler strategien implisitt på en kritisk forutsetning: at ingen EU- eller NATO-stat faktisk blir angrepet av Russland, USA eller en annen større aktør. Avskrekking, integrasjon og gradvis kapasitetsbygging forutsetter fravær av direkte konfrontasjon. I dette lyset får Kallas’ henvisning til den siste og farlige alarmen økt betydning. Strategien er utformet for å fungere frem til denne alarmen går – men ikke etter. Dersom terskelen krysses, vil gapet mellom Europas ambisjoner, avhengigheter og faktiske handleevne bli umiddelbart synlig, med potensielt alvorlige konsekvenser.
Konklusjon
Samlet sett faller strategien Kallas presenterer på nettopp det EU vil forhindre, at den sterkestes rett skal avgjøre Europas fremtid. USA ligger hestehoder foran og har allerede proklamert den sterkestes rett på den vestlige halvkule, les mer her. Strategien er urealistisk og dårlig tilpasset Europas materielle, politiske og strategiske realiteter. En intern fragmentering i EU fremstår som et sannsynlig utfall, les mer her. I møte med økende usikkerhet og manglende sikkerhetsgarantier kan enkelte medlemsland velge å sikre sin egen forsvarsevne gjennom tettere bilaterale forbindelser med USA, fremfor å forbli bundet til et EU-rammeverk de oppfatter som langsomt og utilstrekkelig. Dette kan skje selv om EU lykkes i å svekke eller fjerne nasjonal vetorett, ettersom formell enhet ikke kan erstatte troverdige sikkerhetsgarantier. USA kan tilby europeiske land handel og militær sikkerhet, men ikke kontinentalt politisk fellesskap, men det er sannsynlig at det kommer til en punkt hvor det blir veldig klart at EU ikke kan tilby hard sikkerhet. Spenningen mellom disse to realitetene ligger i kjernen av Europas strategiske dilemma.
utforsk kategorier Innhold på Samfunn og Politikk er basert på pålitelige kilder og faktiske hendelser, og gir et nyhetsorientert perspektiv ment for debatt. For tilgang til artikkelforfatter og tilhørende debatt kreves medlemskap på Hudd.
Informasjon om medlemskap >